Ungene hos Mona har allerede rukket å bli 9 uker gamle, og blir bare nusseligere og nusseligere og mer og mer rampete… akkurat slik som enhver kattunge med respekt for seg selv skal bli.

Men uansett hvor typemessig fine og vakre de er, så har de fleste en del feilmarkeringer som gjør at de ikke vil nå opp i konkurransen på utstillinger. Dermed har alle foreløpig fått betegnelsen "kosekatter". I tillegg til Thorbjørn jr, kan det også hende at Kriss kan få utstillingskvaliteter. Det er imidlertid ennå litt tidlig å si med sikkerhet. Før så kan skje må fargene få utvikle seg mer slik at hvitfordelingen vises bedre.

Skulle du være interessert i en snill og kosete eiegod Ragdoll bør du ta kontakt med (N) Lummy Cat’s ganske raskt. Det er nemlig fremdeles en liten sjanse for at du kan være blant de heldige!

Her kommer de på rekke og rad. Først Eidis:

Napoleon:

Thorbjørn jr:

Fiona:

Og sist, men ikke minst, Kriss:

Jeg er litt usikker på om dere vil få se flere bilder av ungene her på bloggen, men jeg antar det vil bli lagt ut flere på Monas hjemmeside. Der kan dere for øvrig også se flere 9-ukers bilder av de små sjarmørene. (Blir lagt ut der i løpet av dagen.)

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som dere sikkert vet, eier jeg noen Ragdoll sammen med min gode venninne Mona som står bak oppdrettet (N)Lummycat’s. Halvsøsknene Thorbjørn og La Spezia er to av disse, og begge to bor hos Mona i Austmarka et stykke utenfor Kongsvinger. La Spezia har dere for øvrig hilst på tidligere her i bloggen, da som liten kattunge.

Det var ikke akkurat et planlagt kull dette her, men når kattene blir forelsket i hverandre – halvsøsken eller ikke – og tar saken i sine egne poter, kan man bare ta imot resultatet med et smil. Nå er det ikke akkurat uvanlig at oppdrettere foretar slike "linjeparinger", men vi ønsker i utgangspunktet ikke å ha et så nært slektskap mellom foreldrene i våre kull.

Uansett ble dette et veldig fint kull rent typemessig. I og med at Thorbjørn er bicolour og La Spezia er mid high bicolour, har det stort sett blitt mye hvitt på disse barna.. også hvite feilmarkeringer som gjør at de fleste ikke vil kunne oppnå gode resultater på utstillinger.

Kombinasjonen mellom Thorbjørn og La Spezia gir muligheter for 25% mitted, 25% bicolour, 25% mid bicolour og 25% high bicolour. Det eneste vi med sikkerhet kan si foreløpig er at det ikke ble noen mitted i dette kullet, og at Thorbjørn jr er en bicolour. Hvorvidt de andre blir bicolour, mid bicolour eller high bicolour er det vanskelig å si før fargene kommer litt klarere fram. Rent formelt vil alle uansett bli registrert som bicolour.

Bare "Thorbjørn jr" (brun) ser ut til å ha fått hvitfordeling i samsvar med det standarden krever. Ikke rart Mona har valgt å kalle ham Thorbjørn jr, for se så lik han er sin far!!

Her ser dere "Napoleon" til venstre og kullets eneste jente "Fiona" til høyre.

"Napoleon" (rød eller creme):

"Fiona" (rød/brun- eller creme/blå-padde):

"Eidis" (blå):

"Kriss" (rød eller creme):

Siden dette er et av våre felleskull, vil alle barna i tillegg få "Noble" i navnene sine.

Hvis dere ønsker å se flere bilder eller vil ha nærmere informasjon om de små, kan dere besøke hjemmesiden til Mona. Der vil dere finne nødvendig kontaktinformasjon. Dere kan selvsagt også ta kontakt med meg .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg beklager, men av forskjellige grunner fikk jeg ikke tatt/lagt ut bilder i går.  Men her er de, O’Lille Du og Otard, syv uker gamle. Du verden som tiden flyr!!

O’Lille Du har utviklet seg til en sjarmerende og feminin liten dame. Nå ja, liten er hun vel egentlig ikke, men akkurat slik hun skal være  (ca 890 gr). Selv om hun stråler ut sitt feminine vesen, er hun også en skikkelig ramp og tøffing når det gjelder. Jeg skal love dere at broren hennes virkelig får gjennomgå når hun er i farta. Så er hun ganske altetende, men tunfiskpaté er nok favorittmaten hennes.

Otard ser ut til å bli en stor og flott gutt (ca 1050 gr). Han har blitt ganske så flink til å spise han også, men er langt mer kresen enn sin søster. Kokt sei er for eksempel slett ikke noe han vil sette tennene sine i! Får han slik mat servert, snur han ryggen til og "graver" med forakt over den. Aller best synes han nok fremdeles om maten som mamma har å tilby. Nå virker det imidlertid som om Thea for alvor begynner å venne dem av.

Som tidligere står fjærdusker høyt i kurs hos Otard, men å hjelpe meg med å strikke kommer nok også ganske høyt på listen *sukker og smiler*.

Pornografen er snart hjemme i gamlelandet igjen nå, så jeg vet ikke når dere får se bilder av disse to igjen. Lover imidlertid at jeg skal legge ut noen før de flytter hjemmefra.

Inntil neste gang hilser O’Lille Du og Otard til dere alle sammen .

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

O’Lille Du og Otard har fått halvsøsken

På den tiden i natt jeg bestemte meg for å ta et etterlengtet møte med puten min (ref helgens katteutstilling), hadde fem små nøster kommet til verden. Hvorvidt det har kommet flere etter den tid vet foreløpig bare "Nutta", Thorbjørn og Mona.

Alle Ragdollbarn er født helt hvite, så foreløpig kan jeg bare fortelle at det sannsynlige mønsteret på disse ungene vil bli:

25% mitted, 25% bicolour, 25% mid high white bicolour og 25% high white bicolour.

I og med at Thorbjørn er det vi kaller sjokolademasket og Nutta er en blåskilpadde, kan dette bli et riktig "karamell-kull" hva farger angår… de fleste fargevariantene er mulig.

Dette var ikke akkurat en planlagt paring… mer et "arbeidsuhell". Thorbjørn og Nutta er nemlig halvsøsken, og han merket før oss at Nutta hadde kommet i et tidlig løp. I og for seg er det ikke uvanlig at halvsøsken pares (såkalt linjeavl). Generelt ønsker imidlertid ikke vi et så nært slektskap mellom foreldrene i vårt avlsprogram. Derfor vil alle barna i utgangspunktet bli solgt med avlsforbud, men i enkelte helt spesielle tilfeller kan dette fravikes.

Dere får selvsagt høre og se mer til dette kullet etter hvert som barna vokser til. Jeg gleder meg veldig til torsdag. Da har jeg nemlig planlagt å legge turen til Kongsvinger for å hilse på dem.

Måtte bare allerede nå dele gleden med dere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dagene forsvinner som dugg for solen, og nå har det altså allerede gått en uke siden sist jeg la ut bilder av de to småtrollene våre. Siden Pornografen (som skal ha O’Lille Du) er i utlandet for tiden og dermed ikke får besøkt den lille jenta si, legger jeg denne gangen ut ganske mange bilder. Da kan hun nemlig i stedet følge med her på bloggen. Smart, ikke sant .

De små har utviklet seg masse denne siste uken. Nå er de ikke lenger ustø på bena, og "raser" rundt over alt. Det er heller ikke lenger noe som helst problem for dem å klatret opp i sofaen. De har hatt en liten forkjærlighet for ledninger, men det ser ut til å ha roet seg nå. O’Lille Du er som sist et lite matvrak, mens Otard fremdeles sverger til maten han får av mamman sin. Begge ungene er for øvrig veldig flinke til å gå på kassen – ikke et eneste "uhell" har de hatt.

Vi begynner som vanlig med O’Lille Du:

Fremdeles er den lille deiligheten mer "for seg" enn broren sin, men han kommer raskt etter.

I dag var hun ganske trøtt når jeg tok bildene. Først når hun fikk denne fjærdusken ble hun litt mer samarbeidsvillig som fotomodell. Til å begynne med syntes hun nok at den var litt skummel, og gransket den både vel og lenge før hun våget å røre den.

Hmmm… denne må jeg ta!!

Så må hun jo vise seg fram for mamman sin, og sitter "pen jente" igjen….

… og skriker ut gjennom eteren at: "Nå må du snart komme hjem igjen, mamma!!"

Otard var det mer fart i når bildene skulle tas.

Han var visst ikke særlig fornøyd med dette garnnøstet som etter hvert skal bli til "Karina-mus"…..

… men nedlot seg etter hvert til å "drepe" det.

Langt morsommere var det da med den lille fjærdusken!! Den fikk virkelig gjennomgå .

Han er en riktig "meg først", denne tateren. Mens jeg tok bilder av O’Lille Du, satt han i kattekurven ved føttene mine og skrek for å komme opp han også. Synes han var så søt der han satt og så bedende på meg. Måtte bare ta et bilde!

Begge ungene er store og fine og runde og gode. (Femukersvekten er 712 gr på Otard og 635 gr på O’Lille Du.) Dermed forstår du at du ikke har noen grunn til bekymring M!

Inntil neste uke M… kos deg med disse bildene og tonnevis med pusungekoz!! Begge de to små hilser så masse )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ukene går så alt for fort, og nå har pusungene våre allerede rukket å bli 9 uker gamle. Om bare noen ganske få uker er tiden moden for at de skal flytte hjemmefra – og jeg gruer meg!

Alt er bra med rampeguttene. De raser som regel rundt som villmenn og alt er bare stas og moro… angriper hverandre, de voksne kattene og bena våre. For et par uker siden var det tærne våre de ville spise opp. Nå er det altså bena som blir utsatt for bakholdsangrep.

Men så er de også noen riktige kosepuser. Alle vil gjerne ligge i fanget og kose litt før de tar en aldri så liten blund.

Nunzio

Som jeg antok har Nunzio utviklet seg til å bli en stor (1390 gram), fin og omsorgsfull herremann. Jeg karakteriserer ham som omsorgsfull, for han har hele tiden passet godt på de noe mindre brødrene sine ).

Jeg har til nå trodd at han er en blåtabby gutt. Nå er jeg imidlertid litt mer i tvil, for det kan faktisk se ut som om han blir sjokolademasket i stedet. Må nok rådføre meg med noen "farge-eksperter" før jeg sender inn stamtavlerekvisisjonen. Nunzio skal for øvrig flytte til en meget hyggelig familie på Hamar.

Snøfnugg

Denne blåmaskede gutten har blitt en riktig god-unge. Han er dessuten også ganske fin hvis man vurderer ham opp i mot standarden for Hellig Birma. I utgangspunktet var han lovet bort, men på grunn av at moren i familien har allergi mot katter, kan de ikke ha lille Snøfnugg likevel. Hun har forsøkt med ulike stoffer og medisiner for om mulig å takle allergien sin bedre, men beklageligvis til liten nytte.

Derfor er altså Snøfnugg ledig hvis noen skulle ha lyst til å kjøpe ham. Den eksakte prisen kjenner jeg ikke, men han selges som "kosekatt" fordi han ikke skal brukes videre i avl. Så langt jeg kan se, tror jeg nok at han vil kunne være bra nok i forhold til standarden til at han vil kunne gjøre det rimelig bra på utstillinger. Hvis du skulle være interessert i denne eiegode gutten, så gi meg beskjed og jeg skal videreformidle til oppdretteren.

Snøfnugg er den minste av guttene med sine 1100 gram. Når det er sagt, så har han en veldig god vekt til Hellig Birma å være ).

Lolito

Dette er en livat, pratsom, morsom og kosete gutt. Som dere ser er han brunmasket. De for "lave" hvite markeringene hans gjør at han ikke vil kunne komme opp i konkurransen på vanlige utstillinger. På det årlige Birma-mesterskapet vil han imidlertid alltid kunne stilles ut.

Lolito veier i dag 1175 gram. Når man ser ham og Snøfnugg ved siden av hverandre, skulle man tro at Lolito var den minste. Men med en gang man løfter på dem, merker man vektforskjellen ganske så godt…. er liksom mer kompakt å ta i.

Han ser så utrolig uskyldig ut denne karen. La deg imidlertid ikke lure, for det er utrolig mye futt og fart i denne gutten, og han finner på det mest utrolige! Dessuten er han VELDIG flink til å hjelpe til med det meste.

Lolito skal flytte til en god venninne av oppdretteren, og blir dermed boende i Oslo.

Det er på ingen måte lett å ta bilde av kattunger. Slikt har de jo som regel slett ikke tid til i det hele tatt. Dermed forsøker jeg å gjøre det etter en lang periode med mye lek og løping i håp om at de skal være litt slitne. Men som regel fungerer ikke det heller. Jeg må derfor ta utrolig mange bilder hver gang. De fleste blir som dere ser under. Her er det Lolito som er i farta. Han  MÅ nemlig  bare "drepe" den Karinamusen før han kan roe seg ned litt ).

Som dere ser så er det en utfordring å ta fine bilder av pusungene. Ha derfor overbærenhet med at kanskje ikke alle jeg viser dere er like gode!

En riktig god søndag til dere alle fra oss )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg gir etter for presset og legger ut noen flere bilder av Nunzio (bak), Snøfnugg (foran) og Lolito (til høyre).  Her har jeg ikke brukt noen ensartet bakgrunn slik jeg pleier å ha når vi tar "ukes-bilder".. for bilder tar vi hver gang de blir en uke eldre.  I stedet får dere denne gangen se litt av hvordan de koser seg i hverdagen.

Denne kurven elsker de å ligge i når de tar ettermiddagsluren sin. Her er det også plass til en voksen eller to. De lå der så søte og sov, men våknet selvsagt av blitzen da jeg begynte å knipse. Trøtte titter de opp og lurer på hva som foregår.

Det ser ut som om Nunzio skriker ut sin protest over å ha blitt vekket, men det er nok bare et stort gjesp. Han er for resten veldig flink til å passe på de to mindre brødrene sine. Hvis en av dem piper litt, så er han på pletten med en gang.

"Tante Ellen" er en god barnevakt, og la seg godt til rette i kurven da de små våknet. Her ser dere litt av henne bak Snøfnugg…. (som er den desidert mest fotogene av disse små).

Men i kurven hadde de slett ikke tid til å være lenge. For ute på gulvet hadde det kommet en ny leke mens de hadde sovet, og den måtte sjekkes ut! Til å begynne med virket den nok litt skummel . Som vanlig sjekket Nunzio om alt var trygt før de andre våget seg frampå.

Etter mye løping, slossing, leking og en matbit, var det tid for en liten blund igjen. Denne gangen klatret Birma-guttene opp i sofaen til tante Ellen. Lolito kapret den beste plassen  nedi kattesengen godt inntil Ellen… og der sovnet han momentant.

Der ble det ikke plass til Snøfnugg, så han måtte legge seg utenfor. Men bare øyeblikk senere kom Nunzio også,  la labben sin godt rundt Snøfnugg og trygge i hverandres selskap lukket de øynene og vandret over i drømmenes rike for en liten times tid.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag har Nunzio og Birma-guttene blitt fire uker gamle. Dermed var det også dags for fotografering. Det å ta bilder av så små kattunger kan være en utholdenhetsprøve. Som regel vil de slett ikke sitte stille, og ennå er de for små til å la seg distrahere av leker. Dermed blir det litt på lykke og fromme hva man får som resultat av fotograferingen.

Nunzio er fortsatt nesten dobbelt så stor som fosterbrødrene sine, men det er  ikke så rart i og med at begge Birma-guttene ble syke og gikk ned 40 gr på ett døgn. Siden utgangspunktet for begge var ca 200 gr, er det ikke å undres over at de ble satt ytterligere tilbake. Nå legger imidlertid alle på seg som de skal, og det er nok ikke lenge før de også får lyst på litt fastere føde enn den Thea kan gi dem.

Nunzio tok det hele ganske med ro, og la seg ganske raskt pent ned. Til tider var han mest opptatt av å stelle pelsen sin, men tok seg også tid til å titte inn i kameraet.

Lille Snøfnugg syntes det var veldig skummelt å bli fotografert, og ropte en smule fortvilet på mamma. Det var imidlertid tante Billeba som først kom ham til unnsetning og la en trøstende labb rundt ham. Snøfnugg syntes kanskje denne trøsten ble litt vel heftig, kom seg løs og lente seg heller godt inntil kroppen hennes.

Lolito, som vi til daglig kaller Splinter, var ikke engstelig i det hele tatt. Han er en MEGET aktiv herremann og har sjelden tid til å sitte stille. I stedet løper han helst rundt som en liten hvirvelvind på de lange tynne bena sine. Så også når vi skulle fotografere i formiddag. Dette hadde han da slett ikke tid og til løp ut på kanten av stolsetet. Men så glemte han å stoppe i tide! Jeg fikk heldigvis reddet ham i svevet før han deiset i gulvet ).

Nunzio har  kommet mye lenger i utviklingen enn "brødrene" sine. Han har allerede i en ukes tid gått på oppdagelsesferder rundt om i leiligheten vår og begynner å få lyst til å lekesloss. Snøfnugg og Lolito våget seg først ut på gulvet i går. Snøfnugg er av den litt mer forsiktige typen og utvider området sitt sakte men sikkert. Lolito er hans rake motsetning og løper i vei uten å ense hvor han ender opp. Vi må ofte le av denne lille snodige fyren når han løper avgårde på de lange pipstilkbena sine og med ørene viftende som små flaggermusvinger på hver side av hodet. Et virkelig fornøyelig syn!!

Nunzio sender for øvrig en spesiell hilsen til vårt alles "bustehaue" – som han er oppkalt etter og som må være på sykehuset nå i julen - GOD BEDRING Nunzio!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har lille Nunzio og fosterbrødrene hans, Lolito og Snøfnugg, blitt to uker gamle og mye har skjedd siden sist dere så bilder av dem.

De første dagene etter at Birma-barna kom til oss, la de på seg en hel masse. De var nok sikkert ganske så underernært, for de hang i puppen støtt og stadig. Det ble ikke særlig mye igjen til Nunzio, men han la da på seg litt i hvert fall. Etter denne første innkjøringsperioden stabiliserte det seg, og alle barna la på seg som de skulle.

Her ser dere Nunzio som nå har fått farge på nesen og ørene sine. Hvilken farge han kommer til å få, og om han blir tabby eller ikke, er det fortsatt ikke mulig å stadfeste.

Nunzio er forsatt nesten dobbelt så stor som Birma-guttene. En av grunnene er at på onsdag ble Lolito tufs. Han siklet, kastet opp og hadde veldig løs mage og blinkhinnene dekket 1/3 av øynene hans. Jeg ble så redd, og føk avgårde til veterinæren. Heldigvis fant de ikke noe galt verken med luftveier eller hjerte, og mente vi fikk se det an.  (Fordi ungene er så små, ønsket de ikke da å starte med medisinering.)

Utover kvelden ble jeg enda mer bekymret, for Lolito ville ikke spise og hadde tydelig vondt i magen sin. Dermed måtte jeg begynne å gi ham sukkervann hver halve time for at han ikke skulle bli dehydrert. Det ble slett ikke mye søvn natt til torsdag, men til slutt duppet jeg av. Lykkelig var jeg da jeg våknet etter en drøy time og så at han igjen spiste sammen med de andre guttene.

Men gleden varte ikke lenge. Nå var det Snøfnugg sin tur til å bli dårlig. Heldigvis varte det ikke så lenge som med Lolito, men det var heftig mens det sto på. Begge guttene gikk ned 40 gram, og det er veldig mye når utgangspunktet bare var 202 og 204 gram.

Fremdeles kan man se blinkhinnene til Lolito. Det er et ganske klart tegn på at han fortsatt ikke føler seg helt bra. For sikkerhets skyld kommer jeg derfor til å ta kontakt med veterinæren igjen i morgen. Enn så lenge gir jeg både han og de andre nå ZooLac som har en god mageregulerende effekt og som fås kjøpt hos de fleste veterinærer. Foreløpig har Nunzio sluppet unna problemene, men jeg frykter selvsagt at også han skal bli smittet.

Jeg vet ikke hva som er årsaken til problemene. Det er imidlertid nærliggende å tro at jeg har fått smitte med meg hjem fra helgens utstilling. To venninner som også har jevnaldrende kull og som var på utstillingen, har fått tilsvarende symptomer på sine kattunger. Men, det kan jo selvsagt også være noe "som går".

Nunzio har vokst seg stor og sterk, og er en skikkelig tøffing. Samtidig er han utrolig kosete, og maler bare man klapper på ham. Så synes han det er herlig å bli klødd på magen. Da ruller han seg rundt på ryggen og riktig kroer seg i velvære. Birma-gutta er svært forskjellige. De piper og skriker som Birma-barn flest, men kommer for å få kos og nærhet de også.

Mens Nunzio foter seg riktig fint nå med halen rett i været, henger fosterbrødrene hans et stykke etter. Her kommer Snøfnugg stavrende på ustøe og spinkle ben ).

Når mor er ute et øyeblikk, legger ungene seg tett inntil eller oppå hverandre for å holde seg varme. Nunzio er nok med sin størrelse en riktig god sovekamerat for de to små, men av og til føler han nok at det kan bli for mye av det gode.

"Jeg legger meg her i stedet jeg", sier han sikker til Snøfnugg.

Av og til prøver Nunzio å legge seg oppå brødrene sine, men det går slett ikke like bra. Med hans vekt og størrelse blir det rett og slett for voldsomt for dem.

Men Nunzio er som sagt en tøffing, og furter ikke av den grunn – gjør han vel!?!

Kattemor og barna har nå flyttet fra fødekassen og over i et hundebur som er over 1 meter langt og 75 cm bredt. Det står i stuen vår ved siden av sofaen slik at de har selskap hele tiden. Samtidig er de litt skjermet for de andre pusene mine. Døren på buret står selvsagt åpen og Thea kan gå ut og inn som hun ønsker. Fordi barna ikke skal ha trekk på seg, har jeg dekket hele "huset" med pledd. Dermed kommer det heller ikke direkte dagslys inn til dem, og pelsen blir litt misfarget på bildene (litt gul-aktig). Bilde nr 3 gir det mest riktige inntrykket av fargen på ungene slik de er nå.

Her ser dere det nye "huset" til familien. De har god plass, og får fin varme fra radiatoren. Det er ikke akkurat vakkert – og ganske stort - å ha i stuen nå når vi skal pynte til jul, men det spiller ikke så stor rolle. En fin juleduk på toppen kommer sikker til å gjøre susen…. og litt pynt har de allerede fått ).

Jeg er fremdeles bekymret for de små, og gjør så godt jeg kan for at de skal bli friske og fine igjen så fort som mulig.

Hjelp meg å krysse fingrene for at alt kommer til å gå bra!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Oppdatering formiddagen 11 november:

Nunzio 240 gram – Birma-barna henholdsvis 172 og 175 gram. Nunzio har åpnet øynene helt, og Birma-barnas er i ferd med å sprekke opp.

Jeg hadde på ingen måte planlagt å legge ut bilder av lille Noble Nunzio før etter at han har fått øyne og litt mer farge på pelsen sin (alle Ragdoll og Hellig Birma er født helt hvite), men her er han altså sammen med mamma Thea. Allerde nå kan man se at han blir en colourpoint slik som sin mor. Hvilken farge han får, er det  foreløpig helt umulig å stadfeste.

Grunnen til at jeg nå legger ut bilder likevel, er at vi i går kveld fikk to fosterbarn av rasen Hellig Birma. Både Nunzio og disse fosterbarna er født den samme dagen, 1 desember, bare med noen få timers mellomrom.

Etter et par dager døde imidlertid moren til birma-barna, og de ble håndmatet på Veterinærhøgskolen i et par dager før jeg hørte om dette. Vi avtalte at vi skulle gjøre et forsøk for å se om Thea ville akseptere dem – noe hun da heldigvis også gjorde.

Problemet var at den ene av kattungene slett ikke ville die henne. Vi forsøkte og vi forsøkte og forsøkte igjen å legge ham til, og brukte alle tenkelige og utenkelige knep for å få ham til å ta puppen. I timesvis holdt vi på så svetten rant, men den lille mannen bare skrek og skrek. Til slutt ga vi vel egentlig opp, og fant ut at vi fikk gi ham morsmelkstillegg – for mat måtte han jo ha.  Han var sikkert så stresset at han ikke ville ha så veldig mye mat…. og så forsøkte jeg en aller siste gang å legge ham til. Endelig grep han fatt og begynte å spise .

Sekunder etterpå tok jeg dette bilde av de to pjuskete og små birma-barna.

En kattunge veier som regel mellom 80 og 120 gram ved fødsel. Nunzio hadde en fødselsvekt på 107 gram, og da forsterbarna kom veide han allerede 208 gram.

Birma-barna ble veid hos veterinæren før de kom til oss, og lå da på henholdsvis 80 og 100 gram. Nå har jeg veid dem igjen, og de har på disse få timene gått opp til 107 og 113 gram!  Det betyr at Thea har melk til dem alle, for også Nunzio har klart å gå opp noen gram i løpet av natten. Om han i noen dager må ta til takke med litt mindre mat spiller ingen rolle, for han har veeeldig mye å gå på .

Når kattunger ikke har en mamma som kan stelle dem, blir de ganske pjuskete i pelsen. Så også disse, noe dere kan se av bildene. Det spiller ingen rolle hvor mye man enn børster dem med myke små børster, pelsen ser pjuskete ut likevel. Nå har Thea stelt dem slik at pelsen er hvit og fluffy slik den skal være.

Det er et enormt slit å fostre opp så små kattunger for hånd. Ikke bare skal de ha mat hver annen time hele døgnet, de skal også stelles slik at de får kommet "på do". Så må hele kroppen og mage stimuleres. Man er ikke før ferdig med den siste, så må man begynne på den første igjen. På vegne av birma-barna og oppdretteren sender jeg en stor takk til Jon på Veterinærhøgskolen som tok på seg dette arbeidet.

På siste bildet ser dere den lykkelige kattefamilien vår. Legg merke til hvor mye større vår Nunzio er i forhold til birma-barna som er født samme dag. Dette regner jeg med vil jevne seg ut etter hvert som dagene går.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende