Oppdatering formiddagen 11 november:
Nunzio 240 gram – Birma-barna henholdsvis 172 og 175 gram. Nunzio har åpnet øynene helt, og Birma-barnas er i ferd med å sprekke opp.
Jeg hadde på ingen måte planlagt å legge ut bilder av lille Noble Nunzio før etter at han har fått øyne og litt mer farge på pelsen sin (alle Ragdoll og Hellig Birma er født helt hvite), men her er han altså sammen med mamma Thea. Allerde nå kan man se at han blir en colourpoint slik som sin mor. Hvilken farge han får, er det foreløpig helt umulig å stadfeste.
Grunnen til at jeg nå legger ut bilder likevel, er at vi i går kveld fikk to fosterbarn av rasen Hellig Birma. Både Nunzio og disse fosterbarna er født den samme dagen, 1 desember, bare med noen få timers mellomrom.
Etter et par dager døde imidlertid moren til birma-barna, og de ble håndmatet på Veterinærhøgskolen i et par dager før jeg hørte om dette. Vi avtalte at vi skulle gjøre et forsøk for å se om Thea ville akseptere dem – noe hun da heldigvis også gjorde.
Problemet var at den ene av kattungene slett ikke ville die henne. Vi forsøkte og vi forsøkte og forsøkte igjen å legge ham til, og brukte alle tenkelige og utenkelige knep for å få ham til å ta puppen. I timesvis holdt vi på så svetten rant, men den lille mannen bare skrek og skrek. Til slutt ga vi vel egentlig opp, og fant ut at vi fikk gi ham morsmelkstillegg – for mat måtte han jo ha. Han var sikkert så stresset at han ikke ville ha så veldig mye mat…. og så forsøkte jeg en aller siste gang å legge ham til. Endelig grep han fatt og begynte å spise 
.
Sekunder etterpå tok jeg dette bilde av de to pjuskete og små birma-barna.
En kattunge veier som regel mellom 80 og 120 gram ved fødsel. Nunzio hadde en fødselsvekt på 107 gram, og da forsterbarna kom veide han allerede 208 gram.
Birma-barna ble veid hos veterinæren før de kom til oss, og lå da på henholdsvis 80 og 100 gram. Nå har jeg veid dem igjen, og de har på disse få timene gått opp til 107 og 113 gram! Det betyr at Thea har melk til dem alle, for også Nunzio har klart å gå opp noen gram i løpet av natten. Om han i noen dager må ta til takke med litt mindre mat spiller ingen rolle, for han har veeeldig mye å gå på 
.
Når kattunger ikke har en mamma som kan stelle dem, blir de ganske pjuskete i pelsen. Så også disse, noe dere kan se av bildene. Det spiller ingen rolle hvor mye man enn børster dem med myke små børster, pelsen ser pjuskete ut likevel. Nå har Thea stelt dem slik at pelsen er hvit og fluffy slik den skal være.
Det er et enormt slit å fostre opp så små kattunger for hånd. Ikke bare skal de ha mat hver annen time hele døgnet, de skal også stelles slik at de får kommet "på do". Så må hele kroppen og mage stimuleres. Man er ikke før ferdig med den siste, så må man begynne på den første igjen. På vegne av birma-barna og oppdretteren sender jeg en stor takk til Jon på Veterinærhøgskolen som tok på seg dette arbeidet.
På siste bildet ser dere den lykkelige kattefamilien vår. Legg merke til hvor mye større vår Nunzio er i forhold til birma-barna som er født samme dag. Dette regner jeg med vil jevne seg ut etter hvert som dagene går.
